Veien til Formula 4
Det fantes ingen plan. Det fantes en garasje, en gokart som alltid manglet noe, og en trang til å finne ut hvor fort det gikk an å kjøre.
Folk spør ofte når jeg bestemte meg for å satse på racing. Sannheten er at jeg aldri bestemte meg. Jeg begynte bare å kjøre, og så sluttet jeg aldri.
Det startet med gokart. Så ble det motocross. Så ATV. Ikke fordi noen hadde lagt opp et løp, men fordi det var det som fantes der jeg vokste opp. Ingen av delene var akademier med treningsplaner og dataingeniører. Det var meg, noen kamerater, og alt for mange timer i en kald garasje med verktøy som aldri helt passet.
Det du lærer uten å vite at du lærer det
I ettertid ser jeg at den oppveksten ga meg noe det er vanskelig å lære senere. Når du kjører motocross, kjører du et kjøretøy som mister grepet hele tiden. Du bygger opp en følelse for når det er i ferd med å skje — ikke etterpå, men i det sekundet det begynner. Kroppen reagerer før hodet rekker å tenke.
Den følelsen er gull i en formelbil. Ikke fordi en formelbil sklir på samme måte, men fordi den samme mekanismen er i sving: du må vite hvor grensen går før du treffer den. Dataene forteller deg etterpå om du hadde rett. Men de kjører ikke bilen for deg.
Første gang noen målte det
Vendepunktet kom på treningskampen til Windfeld Racing School. Det var første gang kjøringen min ble målt ordentlig — telemetri, onboard-opptak, direkte sammenligning mot andre førere som hadde gjort dette lenger enn meg.
Det er en spesiell følelse. Hele livet har du hatt en magefølelse av at du kanskje er ganske god. Så setter noen deg foran en skjerm og viser deg nøyaktig hvor du taper tid, hvor du bremser for tidlig, hvor du ikke tør nok. Det kunne gått begge veier.
Det gikk min vei. Og etter det var det ikke lenger en drøm jeg snakket om — det var noe jeg jobbet mot.
Hva jeg tar med meg videre
Jeg kommer til å møte førere som har kjørt formelbil siden de var elleve, med simulator hjemme og et helt apparat rundt seg. Jeg har ikke den bakgrunnen. Det er en ulempe på noen områder, og jeg har sluttet å late som noe annet.
Men jeg har noe de ikke har: jeg har måttet finne ut av ting selv. Når noe går galt på banen, har jeg ikke alltid et team å spørre. Da må jeg løse det i bilen, i den runden. Det har jeg trent på siden jeg var liten, uten å vite at det var det jeg trente på.
Nå kjører jeg nummer 12 i Indian Formula 4. Det tok en stund å venne seg til tanken.
← Tilbake til loggen